FASTA-DAMA 

 

Dette er ei dame som har fasinert meg helt siden jeg hørte om henne for første gang. 

Det verserer mange historier om henne, om de er troverdige eller ikke, er de verd å fortelles. Spennnede er dei iallefall. 

Fasta-dama, eller hon Fasta som noen sier, født 12.01.1877 med navnet Didrikke Samsondatter Refvik,

selv kalte hun seg for Karoline Wiik. Det er meg fortalt at foreldrene het Samson Didriksen Refvik (f.1827) og Kari. 

Wiik er et navn som hun mest sansynlig har tatt selv,kanskje fordi hun reiste til Amerika og arbeidet i sine yngre dager,

i to perioder levde hun i Amerika.

 

Hun hadde en bror som het Didrikk Samsonson Refvik (f.1870) han var far til Ingebrikt "Kjøling" Refvik (f.1893)

Sofie Nybakk Refvik (f.1895) Alette Refvik(f.1897)og Oline Refvik"Lina på Dalane" (f.1900)

og Henrik Refvik(f.1903)som flytta til Bergen. Samson var stefar til Isak I. Refvik 

og Anna Brobakk Refvik som utvandra til Amerika. Isak I Refvik bosette seg her og fikk mange barn;

Karl( far til Henning, Lillian,Geir,Isak Arne og Roger(per i dag er det bare Isak Arne som ikke bor her i bygda).

Marie, som også bor her( mor til Sveinung, Olav og Anne Berit) Bert Isak også kalt Brekt( bor i Amerika)

Inga( Eid) Alfhild(Oslo)Anne Karin(Lote) Dagny(Kvalheim) og Karoline( Raudeberg).

 Det er ikke så rart at det sies at Fasta ei stund var tante til alle i Revikja.

 

 Det er ikke så vanlig at damer går med hatt, det gjorde Fasta. Og jeg tror hun bar den med stolthet, dette var ei tøff dame.

Tøff må man vel være når man som dame reiser til Amerika, alene tidlig på 1900 tallet. Det står det respekt av.

Hun valgte imidlertid å komme tilbake til Refvik

og i 1912 fikk ho skøyte på et lite stykke jord av "Isak I folket" der ho bygde seg et lite hus,

for å bosette seg for resten av sine levedager, hun hadde fjøs i kjelleren til sauene sine.

Det huset sto der Jørgen Lange bor nå.

 

Hun hadde en jordlapp ved sida av huset og hun hadde "sommerfjøs" og jord utforbi moloen.

Der en kan se steinruiner når man går ut til den ytterste haugen. Hun slo med ljå og bærte alt høyet hjem,

på ryggen. Det hendte hun fikk haik,med hest og vogn, men hun la ikkje høyet på vogna, kanskje hun sparte hesten, sier fortelleren.

Det er en annen historie også knyttet opp mot hest. 

 

Fasta-dama bodde i Revikja i den tida da bygda var på sitt mest levende. Med opptil 8-10 unger i flere av husene.

Med rask hoderegning og ingen overdrivelse kan jeg si det var 40 barn ++ med stort og smått.

Tenk å kunne skrudd tida tilbake å sett det livet som måtte vært her da!?

En dag, bygde noen kreative gutter en "ola-bil" med hjul fra en gammel barnevogn. Dei suste forbi Fasta huset

og kom med så mye skrål og rabalderat dei skremte hesten som gikk på jordet.

Da kom Fasta-dama, tok fra guttene "ola-bilen" og knakk den i to. Slikt skulle hun ikkje ha noe av.

Nei, ho likte ikke bråkete gutter, sier fortelleren, kanskje likte hun bedre snille piker.

 

Ei dame forteller at Fasta var både snill og hjelpsom.Hun hjalp til hos familiene som slet med tid og lite penger,

for ikke snakke om mange barn. Fasta-dama strøk dåpskjoler og trødde til når noen trengte det.

Når mannfolka reiste på fiske, var det Fasta-dama som kjørte melka fra gårdene til Meieriet i Måløy.

Hun stilte opp både til mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid denne dama her.

 

Noen hadde mer enn respekt for henne.

Det fortelles at enkelte gikk sanden på vei ned til naustene og båtene når de skulle ut på fiske,

for møtte de Fasta-dama ble det dårlig fiskefangst, trodde dei og da snudde de hjem.

En av karene brukte å henge en liten fisk på gjerde til Fasta-dama når han kom heim fra sjøen.

For å sikre seg fangst på neste fisketur. 

Kanskje var det fordi hun var en uvanlig kvinne, gikk med hatt og arbeidet som en mann.

Sto på egne ben og turte å seile livet som sin egen skute.

Det var nok både beundring, undring, ergelse og fasinasjon vil jeg tro. Hun var jo utrolig tøff for sin tids kvinner å være. 

I en tid der man ikke turte å gå på dans eller spille kort, man var opplært til å oppføre seg sømmelig og spesielt når en var kvinne.

Nei, Fasta-dama var nok langt fra slik. hun levde slik hun ønsket. Tenk å tørre. Jeg lander på beundring og fasinasjon.

 

En dame fra Kvalheim tok bussen samtidig som Fasta-dama,

noe de fleste viste var at Fasta ikkje kunne fordra å bli spurt om alderen sin.

Denne dama fra Kvalheim visste ikkje bedre og lurte nå på kor gammel Fasta-dama var blitt.

-Å,hold munn, svarer Fasta-dama, eg er ikkje gamlare enn eg føler meg og eg føler meg ikkje gammal!

Meir ble ikkje snakka på den bussturen. 

Så gammel ville ho altså ikkje bli. Men det ble hun uti Revikja, her bodde hun til hun døde 20.mai 1965. 

 

Takk til Karl Egil Johansen for faktaoplysninger og sambygdinger her i Revikja for gode historier.

Dere må bare rette opp evnt feil og komme med flere historier til meg om dere har :)

-epl 

 


 

HUSFLYTTING

I 1955 ble det bestemt at huset til Olaf og Ingeborg Refvik skulle flyttes.

Ikke så langt, rett over veien, men det er ingen enkel sak å flytte et hus.

Grunnen til husflyttingen var at de var at de var veldig plaget med vann i kjelleren.

Bjarne Refvik som den gang da var 19 år og sønn i huset,

forteller at det var så mye vann i kjelleren at; "dei sigla der nede med en plaststamp for å hente poteta" 

Den gang da besto familien av Olaf og Ingeborg med barna Nils, Klara, Kristian, Bjarne, Harald, Asbjørn og Ingrid.

Kristian var i militæret da huset ble flyttet og Klara gikk sykepleierskole, ellers var alle barna hjemme. 

Huset som er på bildet er det opprinnelig huset som Marie Refvik bor i pr dags dato. Men det ser ikke slik ut i dag. 

Her kommer en rekke bilder av det imponerende arbeidet som ble gjort da gamlehuset ble flyttet.

Fotograf: Bjarne Refvik.

 

Her gjøres det klart for flytting, all grunnmur tas vekk. Bare treværket i huset igjen.

  

På dette bilder ser dere; fra nederst Jenny Marie Vedvik, Gunnhild Refvik, Laila Nybakk, og Gerda Haugen.

De syns det var spennende med husflyttingen.

Her har huset kommet midt på veien. I bakgrunnen ser du gamlehuset til foreldrene til Gunnhild Refvik. Anders og Anna Refvik.

Slitne arbeidskarer har tatt seg en strekk. Nå er huset kommet på oppsiden av veien.

Huset i bakgrunn til venstre er Anna og Anders Refvik( foreldrene til Gunnhild)

og huset til høyre er Alf og Karoline Myre, foreldrene til Johnny Myre som bor der i dag.

På dette bildet ser du fra venstre; huseieren selv Olaf Refvik, sønnen Nils Refvik,

en arbeidsmann fra Åheim som het Johan og Martin K Refvik.

 

I døra her står husfruen Ingeborg Refvik. Bjarne forteller at hun sto å jobba på kjøkkenet under hele husflyttinga.

Her settes huset på plass på sin nye grunnmur.  

 

 

Huset står godt på sin nye grunnmur:) flyttinga er overstått og nå er det bare finpuss igjen. Her byttes vindskeider.

Bjarne forteller at de mistet huset en gang, det var en kjepp som brakk, men det ble ingen skade på huset av denne reisa.

Om det ble fritt for vann i kjelleren fortalte historien ikke.

Tusen takk til Bjarne Refvik som delte dette med oss.               

 

 -epl

 Om andre har bilder og historier de vil dele på hjemmesidene til bygda tar vi gjerne imot